Håvard Reffhaug Skarre

Jeg er født (1978) og oppvokst i Drammen i en musikalsk familie. Det var nærmest en selvfølge at det skulle spilles musikk, så det var kun et tidsspørsmål før valg av instrument ble tatt. Valget falt først på fiolin i en alder av 10 år, men det ble tydelig for den ene og den andre at det var et feil valg av instrument. Året etter begynte jeg med gitar. Fra det året har livet blitt levd rundt gitaren og musikken. En stadig jevn progresjon i utviklingen bidro til tydelige resultater og iveren ble opprettholdt.

På den kommunale musikkskolen var jeg elev av Geir Otto Nilsson. Han lærte meg det grunnleggende i gitarspillets kunst i flere forskjellige genre på en svært god måte. Sammen med gode venner som også spilte instrumenter, lå alt til rette for en allsidig og rik musikalsk utvikling. Ulike bandsammensetninger, korarbeid, duoer og spilling alene samt ulike publikumsgrupper, fra kirker til rockeverksteder, har alle påvirket meg til å bli det jeg har blitt og kommer til å bli.

97/98 var jeg elev på Rønningen Folkehøgskole. Her hadde jeg gleden av å ha den dyktige musikkpedagogen og trompeteren Arne Hjorth som lærer. Hjorth åpnet opp for nye musikalske verdener og introduserte meg for musikken til Pat Metheny. Den tok meg fullstendig og la en stor og viktig plattform for min videre musikalske utvikling.

Samme år kom jeg i kontakt med jazzgitaristen Frode Kjekstad og begynte med jazzgitartimer hos ham. Det var hyggelige og innholdsrike timer og jeg lærte rett og slett veldig mye. I tillegg til grunnleggende og etter hvert noe viderekommende jazzgitar, lærte Kjekstad meg den teorien jeg måtte kunne for å komme inn på musikkstudiet ved Universitetet i Oslo.

I år 2000 begynte jeg med det som skulle bli min 6-årige utdannelse fra Universitetet (1/2 år forberedende, 4 år musikk og 1 ½ år kristendom). Her fortsatte jeg min dyrking av Pat Metheny, men jeg fikk også øynene opp for den klassiske musikken. J.S. Bach kom over meg på en veldig måte med sine fiolinkonserter. Det ble fort en hel del innspillinger med hans musikk i CD-hylla mi.

Likhetene mellom klassisk og jazz ble også tydeligere for meg gjennom studiet og min musikalske verden ble ikke bestående av mange små rom, men en stor hall der både klassiske komponister, jazzutøvere/komponister og musikere fra andre genre satt til bords. Med den velproduserte melodiøse musikken til Pat Metheny ble det også nærliggende for meg å lytte mer til Lee Ritenour og etter hvert Earl Klugh. Sistnevnte har gjort seg sterkt gjeldende de siste par årene (2004 - 2006) med sitt herlige sound og sine smakfulle og elegante løsninger på gitaren.

Etter hvert slo det meg at det ikke først og fremst var referansene til "standardjazzen" i Metheny's musikk som fanget meg, men innslaget av latinamerikanske rytmer, sound og feel. På en samle-CD fra det tyske plateselskapet ECM kom jeg over argentineren Dino Saluzzi. Etter å ha kjøpt hans "Citè de la musique" var søkingen etter mer sør - og latinamerikansk musikk i gang. Dette tok meg på samme måte som Pat Metheny hadde gjort noen år tidligere.

Via Astor Piazzolla, Joao Gilberto, Jobim og andre kom jeg over Trio da Paz. En trio av brasilianske musikere som spiller det de kaller sambajazz. En herlig balansert trio med nylonstrengsgitar, kontrabass og trommer. De er ganske så alene om å videreformidle bossanovaen på en så troverdig og tradisjonstro måte samtidig som de låter nytt og friskt. Selv om de tre ikke går av veien for det svært virtuose, har de et vell av overskudd som gjør det hele til en fryd for øret. Gitaristen Romero Lubambo og trommeslageren Duduka Da Fonseca har begge soloutgivelser bak seg som holder samme standard som trioen de samarbeider i.

Av musikere som tilhører musikktradisjoner fra Mellom-Amerika må pianisten Michel Camilo, trommeslageren Horacio "El Negro" Hernandez og bassisten Oscar Cartaya nevnes. Camilo og "El negro" grenser mot det umenneskelige av musikalske prestasjoner og representerer et liv, et driv og et samspill uten sidestykke. Bassisten Cartaya oppdaget jeg på Herb Alberts latinjazzutgivelse "Passion dance". Cartaya produserte den plata og virker som musiker og komponist på den. Mange fine latinlåter har kommet fra Cartaya og han er allsidig på alle nivåer i uttrykket sitt. Hans eget album "me, my music, my friends" er et godt eksempel på hans allsidighet og hans progressive holdning til genre og musikk generelt.

Samtidig med utforskingen av bossanova, sambajazz og latinjazz fra områder i Karibien, har genren smoothjazz vært viktig for meg. De tidligere nevnte Ritenour og Earl Klugh er noen av de fremste i denne genren. Det er ikke sjelden å høre latininspirerte rytmer i denne genren så for meg har de to verdenene en bred bro mellom seg.

En fantastisk musiker som lett kan representere alt jeg til nå har nevnt av genre og egenskaper er bassisten, for ikke å si multiinstrumentalisten, Richard Bona! Dette er virkelig en musiker som beveger meg sterkt med sitt spill, sin vokal, sine komposisjoner og arrangementer. Han har blitt og blir benyttet av mange store musikere som f.eks Pat Metheny, Bobby McFerrin, Mike Stern, Ritenour og Joe Zawinul. Han ivaretar sin bakgrunn fra Kamerun med afrikanske grooves og sin fløyelsmyke stemme, ofte i herlig falset. Han blander dette med det de afrikanske groovene utviklet seg til å bli i Latin-Amerika, samt den nordamerikanske jazzen og popmusikken. Kan det bli bedre?

Håvard R. Skarre, høsten 06